lørdag 16. juli 2011

♥ Liam er her! Liam is here! ♥




Endelig har Liam Alexander flytte ut av magehybelen og ut til oss!
The day has finally come where Liam Alexander has moved out of my tummy and in with us

♥♥♥♥♥♥

Han kom til verden på pappan sin bursdag den 6. juli, klokken 21.55.
Han veide 4990 gram og var 55 cm lang, hodet var 38 cm.
He was born on his dad's birthday on July 6th, at 9.55 PM
He weighed 11 lbs and was 21.65in, his head measured 14.96in


♥♥♥♥♥♥

Det hele startet med overtidskontroll hos jordmor kl. 14.00 den 6. juli, hvor hun fant ut at jeg hadde et blodtrykk på 145/100, 2+ proteiner i urinen og 1+ blod i urinen, ødemer var også steget og jeg hadde gått opp 5 kilo på 2 uker...
Så var det en tur opp på benken for å lytte på hjertet til Liam og det var fin fint og han beveget seg masse mens jeg lå oppå der. Hun målte SF målet mitt til 48 cm!!!
Hadde vokst 4 cm. på en uke!
It all started with a overtime check up with my midwife at 2pm on the 6th of July, where she found that my blood pressure was 140/100, there was +2 proteins and +1 blood in the urin. I had gaind about 12ils in two weeks and my belly had grown 1.6in in a week:


Hun sa at hun ikke turte å klemme noe særlig på magen min siden vi mistenkte fostervannlekkasje, pluss at magen min var så sprengt.
Hun ringte Ahus for å bestille kontroll allerede samme dag og hun sa til damen hun pratet med at hun virkelig håpet at de ikke kom til å sende meg ut igjen pga alt som ikke var normalt og at jeg var så tung og sliten.
Hun sa videre til meg at jeg måtte bare ikke akseptere at de sendte meg hjem igjen.
My midwife didn't want to put a lot of pressure om my tumme since we also suspected that I was leaking amniotic fluid og because my belly was so pushed to to limit (size wise).
She called the hospital to reserve a check up right off and she told the lady on the other end that she really hoped that would admitt me since things were the way they were and since I was so exhaused from it all.
She told me that I should not accept to be sendt back home again without Liam in my arms.

♥♥♥♥♥♥

Så da var det bare å pakke de siste restene av fødebagen, pakke litt klær til Joel, melde de som skulle meldes om hvordan "ståva" var, for så å reise.
Christina venninnen til Karima hadde sagt seg villig til å være sjåfør så hun kom å hentet meg, også plukket vi opp Joel på veien.
Før vi meldt vår ankomst på poliklinikken, tok vi oss tid til litt mat på Narvesen i tilfelle det skulle bli lenge til neste mulighet.
Vi viste at vi måtte belage oss på å vente litt siden vi ikke hadde fått noen time,
men venteværelset var helt tomt da vi kom, og det tok faktisk ikke mer enn 10-15 minutter før vi ble tatt inn til ei som skulle måle blodtrykket mitt og ta alle de vanlige prøvene.
Vi tok også CTG og her er de siste bildene av meg og gigamagen min:
I went home to packup the rest of the things that I would need for my hospital stay and some clean cloths for Joel. Then I called to inform mom and dad.
Christina (a friend of Karima) came and picked me up and we went to Joel's job to pick him up on our way to the hospital.
At the hospital Joel and I tokk some time to have a little something to eat... knowing that it might be a while until next time.
We knew that it might be a while to get in to the doctor since this was a scheduled appointment, but the waiting room was empty and it only took like 10-15 minutes before we were called in to a midwife that took my blood pressure and all the usual testes. She also to a CTG scan.
Her is the very last pictures of my gigantic belly:

Under denne undersøkelsen fikk jeg en vond følelse av at jeg kom til å bli sendt hjem igjen.
Hun konsentrerte seg kun om en evt. fostervannslekkasje og ikke noe av det andre.
Hun trodde som hun som hadde sjekket meg at dette neppe var noen lekkasje og hun hadde heller ikke fått noe utslag på stripsen som hun hadde brukt på bindet som jeg hadde på meg.
Jeg kjente at jeg ble skikkelig deprimert og tårene sto i øynene mine.
Men så fikk jeg beskjed om at jeg skulle gå ut på venterommet og vente på å bli ropt opp av en lege.
Kort tid etter ble jeg ropt opp av ei dame som snakket litt gebrokkent.
Hun virket også som hun bare hadde fokus på en evt. fostervannslekkasje.. og med det første så ble jeg ikke mere optimistisk på at jeg kom til å få bli.
Hun ba meg om å ta av meg nedentil og sette meg oppi "morostolen" og nesten før jeg hadde fått beina opp i bøylene kunne hun konstantere at her lakk det fostervann.
Hun mente at det sikket hadde gått hull oppe på fostervannsposen og at det var derfor det bare sildret og ikke fosset.
Videre kjente hun etter hvor moden jeg var. Hun konkluderte med at jeg var 4- nesten 5 cm og at kanten var veldig tøyelig neste "slaskete" hehehe
Videre sier hun: Du reiser ikke herfra i dag. I dag blir det baby!
Himmel for en lykke!!! Det var nesten så Joel og jeg ikke trodde våre egne ører.
Så tok hun en rask ultralyd for å se hvordan han sto i bekkenet og han var fint nede, men ikke festet.

Så ringte hun opp på føden og sa følgende til den i andre enden:
Jeg har en dame her som er 8 dager over termin, hun har fostevannsavgang og det er uvist hvor lenge hun gar gått med dette, hun har 4 nesten 5 cm. åpning og er veldig tøyelig.
Hun har også polyhydramninon (for mye fostervann) og det er en stor baby.
Så her er det bare å ta fostervannet for den som tørr, Hun kommer garantert til å gå i fødsel nesten med en gang.
Hjelp!!! Plutselig ble alt skikkelig virkelig!
Legen ønsket oss lykke til med fødselen og vi trillet med oss kofferten og tok heisen opp til føden!
During this check up I had a bad feeling that they would conclude with that nothing was wrong and that the would send me back home. The midwife only had focus on if ther was a leakage amniotic fluid or not and nothing of the other things that my midwife had sendt me in for.
The midwife at the hospital didn't belive that it was an amniotic fluid either since the test from my pad tested negative. I felt depressed and I felt the tears in my eyes, worring that I would have to go home and wait days before I would have Liam with me.
then the midwife told us to go back to the waiting romm to wait for the doctor to see us.
Shortly after  a doctor with an accent told us to come with her.
She also seamed only interested in the amniotic fluid and that made me 100% sure that I would be told to go home and relax... again!
She told me to get up in the examination chair and almost before I got my legs up the doctor concluded that I was leaking amniotic fluid. She told me that there most likely was a little hole higher up on the amiotic sac and therefor only was leaking a little bit. The also check how dialated I was and she concuded that I was almost 2in and that the cervix was soft and strechable.
Then she tells me: You will not leave this hospital withour your baby!


♥♥♥♥♥♥

Oppe på føden ble vi tatt imot av ei jordmor som het Nina-Elisabeth.
Hun fulgte oss inn på fødestua og fortalte at hun kom til å sette med på drypp først for å få hodet til Liam godt ned i bekkenet før hun tok vannet, sånn at vi var helt sikre på at navlesnoren ikke falt ned og kom i klem. Etter at vannet var tatt kom hun til å skru at dryppet for å se hvordan kroppen kom til å jobbe av seg selv. Hun spurte om hva slags smertestillende jeg ønsket og jeg svarte lystgass og epidural. Hun sa at med en gang kroppen hadde begynt å jobbe ettter at vannet var tatt ville hun ringe anestesilegen for å bestille en epidural til meg.
Dette hørtes jo kjempebra ut, men jeg var litt forundret over at hun ikke hadde fått med seg dette ved å lese ønskebrevet som lå sammen med helsekortet som jeg hadde gitt henne.
Før hun kunne sette med på drypp så ville hun ta en CTG registreing av meg og det viste seg at jeg hadde ganske sterke sammentrekkninger... jeg kjente de jo, men de var ikke vonde... mere ubehagelige som sterke kynnere.
Liam hadde det bra inni der, han turnet og sparket og gav tydelig beskjed om at han ikke var helt formøyde med de to stramme beltene som mamma hadde rundt magen.

Kl. 18.30 startet hun opp med drypp og etter kort tid sjekket hun åpningen. Den var da 7 cm. og jeg hadde fremdeles ikke spesielt vondt. Ca 5-10 på 7 tok hun fostervannet og da begynte riene å bli vondere også! (Fostervannet var stekt missfarget, men det overrasket meg ikke spessielt siden det har det vært med nr. 1 og nr. 3 også.) Hun ringte anestilegen og fikk beskjed om at det kunne ta litt tid før han kom siden det hadde kommet inn et hastesnitt.
Jeg fikk da lystgass som “trøst” frem til anestilegen kunne komme å sette epiduralen.
Lystgass fungerer I en viss grad hos meg, hvertfall slik at jeg gir litt mere pokker i smertene og slik at jeg klarer å puste.
Kl. 20.30 hadde jeg 8 cm. åpning og smertene begynte å bli skikkelig jævlige, prøvde jordmor å få tak på anestilegen igjen… men det viste seg at han hadde fått inn enda et hastesnitt… men skulle komme så fort han kunne.
Jeg var da så borte i smerter at jeg ikke helt klarte å ha noen mening om dette.
Jordmora maste om at jeg skulle snu meg over på siden, for hun var overbevist på at det kunne være bedre for meg… og jeg husker at dette irriterte meg noe inni granskaugen og til slutt spurte jeg om hun var gal når hun spurte meg om jeg kunne snu meg på siden.
Jeg liker best å ligge på ryggen og det å snu seg og måtte gå ut av sengen er kjempevondt. Sånn har det vært ved hvertfall de to siste fødselene mine.
Etter hvert skjønte jeg at jeg aldri kom til å få noen epidural og dette satte igang en følelse av at dette verken klarer eller orker jeg mer og jeg ville ret tog slett bare gi opp.
Men slik er det jo ikke! Enda mere forbanna ble jeg da jeg fant at hun hadde satt på dryppet igjen uten å informere meg om det.
Ca. 21.50 startet pressriene og kl. 21.55 ble vakre Liam Alexander født.
Akkurat der og da var en tøff fødsel glemt og jeg fikk en perfekt sønn lagt opp på brystet.
Jeg husker at jeg gjentok meg selv om hvor vakker han var…hehehe
Helt nyfødt!
Her får han vit. K sprøyta:
Første gang på mamma's bryst!
Vakre gutten til mamma!
Veies og måles må man jo:
Her med den første bleia på:
Den første puppingen
En matbit ble servert til mor og far også og et glass med sprudlevann...
Koselig med flagg!
Endelig er det pappa sin tur!
Litt av en bursdagsgave han fikk!
Blodsukkeret til Liam var litt lavt så her får han litt tillegg for å få det opp.
En forelsket mamma!

♥♥♥♥♥♥
Det tok sin tid før vi fikk forlate fødestua, denne gangen hadde jeg en ukomplisert morkake forløsning, men mistet alikevel 900 ml. blod. Dette var ikke problemte da, for vi måtte vente på at det skulle bli et rom ledig som vi kunne komme på.
Vi endte til slutt på et rom på observasjonspost (det var det eneste som var ledig) og det var i grunnen ganske fint for der var det ei vanlig seng som det var plass til bade meg og Joel så han fikk faktisk lov til å overnatte til neste dag hvor jeg ble flyttet over på vanlig barsel.





6 kommentarer:

  1. For en historie - og en lykkelig slutt, vakre lille Liam Alexander <3 Hørtes ut som en drømmefødsel, synes jeg :) Jeg har aldri rukket smertestillende jeg heller, har ikke fått tilbud en gang, fordi jeg har hatt styrtfødsler... Men, smertene er jo glemt i det øyeblikket første skriket lyder, merkelig det der :) Gratulerer både til lille Liam Alexander, mamma, pappa og søsken!

    SvarSlett
  2. Den var jo ikke lang akkurat, men jeg er veldig glad for at han er sen siste og ikke den første... for jeg hadde ikke fått flere etter han hvis han hadde kommet først. Nadia var også uten smertestillende, men det var en mye lettere fødsel, men så var hun jo nøyaktif 2 kilo mindre også da.
    De to andre hadde epidural med som virket på den ene siden av kroppen... og selv om det fødselene varte lenger (22 og 11 timer) så var en en bedre opplevelse!
    Uansett, verdt det har det vært hver gang... det finnes jo ikke noe bedre enn det første møtet med magebeoerene ♥

    SvarSlett
  3. Tøffe timer med lykkelig slutt
    for Liam er en nydelig gutt!

    hilsen fra bestemor

    SvarSlett
  4. Besta du rimer jo!!!
    Hehehe!

    SvarSlett
  5. Var i det poetiske hjørnet

    besta

    SvarSlett
  6. Fin historie og fine bilder! Jeg har ett tips til deg for å sikre bildene dine, gå inn hit: http://www.blogger-hjelp.blogspot.com/ og finn oppskrift, det er enkelt! Selv om du blogger små bilder er det bare å trykke på det så blir det superstort, det kan du endre ved hjelp fra Jorid Kvam sin bloggehjelp-blogg :) Jeg har gjort det, så nå kan ingen kopiere og lagre bildet på dataen sin. Det burde du gjøre hvertfall på slike private bilder der man ser på det ene og det andre :-) Et lite tips fra meg på en søndag! :)

    Takk for titten! :)

    SvarSlett